I løpet av mine 25 år har jeg aldri opplevd et lignende politisk øyeblikk som det som skjedde under det som kalles folkeoppstanden. Denne oppstanden ble ledet av urfolkslederne i de ulike folkegruppene. De viste lokal autoritet og rettferdighet samt folkenes organisering og selvstendighet.
Nå har det gått fire måneder siden regjeringen til Bernardo Arévalo og Karin Herrera tiltrådte. I følge den politiske analysen til Conavigua (en kvinneorganisasjon som består av enker fra urfolksgrupper i Guatemala) representerer dette en endring og et lite lyspunkt i mørket. Guatemala er et land der den sosiale kampen, forsvaret av menneskerettighetene, av landområdene og de felles godene har vært kriminalisert og forfulgt. Det er et land der kamerater har mistet livet i forsvaret av livet og for å varsle om korrupsjon og plyndring av naturressursene.
Straffefrihetens ansikt
For å forstå hvordan vi kom til rystelsespunktet, burde jeg nevne at i de tre siste regjeringsperiodene har landet hatt ytre-høyre regjeringer. Disse regjeringene har vært til fordel for de økonomiske og politiske interessene til landets eliter. Etter signeringen av fredsavtalen kom disse regjeringene med en tilbakevirkende agenda om å jobbe mot de folkelige seirene. I denne perioden økte kriminaliseringen, forfølgelsen, hjemløsheten, volden og de sosiale forskjellene.
Den siste av disse regjeringene utnyttet Covid-19 situasjonen for å forsterke korrupsjonsbølgen. Regjeringen representerte interessene til de faktiske og kriminelle makthaverne. Den benyttet seg av at samsvaret mellom makthaverne var i deres favør og styrte statens instanser etter egne interesser. Regjeringen fikk da til en total samordning av disse instansene. Den viste seg alltid likegyldig, selv når folkets varsler og misnøye ble synlig i gatene og de krevde en stans av korrupsjonen og straffefriheten.
Hva var det som vekket folket?
Det er korrupsjonen, straffefriheten, plyndringen, de sosiale forskjellene som har gjort landet fattig og skapt regjeringenes manglende politiske vilje. Derfor reiste folket seg. Fylt av forargelse og sinne tok de i bruk demonstrasjonsretten for å vise sin misnøye. De ba om at riksadvokat Consuelo Porras (sjefen i det offentlige departementet MP, institusjonen som bistår den offentlige administrasjonen og domstolene), statsadvokat Rafael Curruchiche i den spesielle påtalemyndigheten mot korrupsjon (FECI) og dommer Fredi Orellana skulle gå av. Dette var fordi disse hadde ønsket å bruke sin makt i regjeringen til å klekke ut et systematisk statskupp for å hindre at Arévalo ble president.
Arévalos valgseier kom som en overraskelse på høyresiden. Da tok de i bruk de mørke kreftene innad i de koopterte institusjonene for å prøve å delegitimere valgresultatet. Med tanke på alle hendelsene i Guatemalas historie kunne vi ikke la likegyldigheten ta fra oss denne muligheten til forandring. Det var ikke et alternativ fordi vi visste at en slik mulighet ikke ville komme til å gjenta seg dersom vi lot den gå. Vi forsto at det å ha vunnet over ytre-høyre (med en bevisst bruk av stemmene og ved å gjøre front mot kjøpet av folks vilje) ikke var noe som kunne gjentas i nærmeste fremtid.
Folkets seier
Tiden mellom 25. juni og 14. januar markerte en endring i landets politiske, sosiale og kulturelle historie. Den 2. oktober kalte urfolkslederne inn til en nasjonal streik som lammet Guatemala med 200 samlingspunkter langs landets hovedveier. Streiken varte i 25 dager gjennom dag og natt. Den fortsatte helt til det begynte å bli vanskelig på grunn av angrepene, arresttruslene mot urfolkslederne, matmangelen, likegyldigheten og mangelen på svar fra myndighetene på urfolkets anmodninger.
Den 20. oktober er dagen som markerer 1944 revolusjonen. Den dagen ble det bestemt at man skulle frigjøre veiene og samles foran det offentlige departementet. Der ble de streikende værende i 106 dager. Dette samlingspunktet for de streikende klarte seg takket være organisasjoner, samfunnsgrupper og folk som hver dag byttet på å lage mat, oppmuntre, holde taler, kunstneriske presentasjoner etc. Dette samlingspunktet viste folkenes felles organiseringsevne. Den virkelig vanskelige oppgaven med å oppholde seg der i flere uker, var det urfolkslederne og organisasjonene som påtok seg.
Dagen presidenten ble innsatt i stillingen sin hadde folkenes historiske aksjon vist kamp, motstand, styrke, mobilisering og solidaritet. Folkene og urfolksgruppene lærte byen om kamp og organisering. Det ble en feiring av håpet samt fellesskapets styrke og organisering som hadde brutt med rammene for å utøve politikk. Feiringen var ikke på grunn av regjeringen eller presidentduoen, men på grunn av et verdig og modig folk som våget å skape dette historiske øyeblikket.
Den nye regjeringen
Den nåværende regjeringen representerer partiet Movimiento Semilla (Frøbevegelsen). Dette partiet oppsto som et resultat av mobiliseringen mot korrupsjon i 2015. Under den forrige regjeringen hadde partiet noen representanter i kongressen, deriblant Arévalo. De kom opp med slagordet «den nye våren i Guatemala». Dette skapte håp for et folk som levde i håpløshet. Siden det er en regjering som representerer den urbane og akademiske middelklassen har den dessverre et dårlig grunnlag for sosial organisering. Forslagene deres mangler en vinkling til urfolkets rettigheter og også til temaene erindring, sannhet, rettferdighet og reparasjon.
Det at de kom i regjering betyr imidlertid ikke at de har makten. De har møtt på mange begrensinger som ble etablert av den forrige regjeringen. Det er et mindre nasjonalt budsjett til grunnleggende tjenester og mange uoppsigelige kontrakter i de ulike avdelingene i staten. Dette fører til at selv om det har blitt valgt inn nye personer i ledende stillinger, betyr eksistensen av disse kontraktene at de ikke kan bytte ut personalet. Mange av de disse ansatte hører fremdeles til korrupsjonsnettverket som ble innført av de tidligere regjeringene.
Det er tydelig at de korrupte har kooptert staten. De har styring over statlige institusjoner som den konstitusjonelle domstol, Høyesterett, Valghøyesterett og Universitetet i San Carlos (USAC). Dette medfører en nøytralisering av regjeringen. Den utøvende instansen er låst, og har ikke kontroll over den lovgivende instansen, siden de er i mindretall. Regjeringen har hittil klart å ivareta politiske avtaler, men med mange begrensinger i reformvedtektene. Den koopterte rettslige instansen svarer ikke på regjeringens påbud fordi Consuelo Porras handler etter interessene til de korrupte. Dette gir da ikke rom for å følge opp korrupsjonssakene som regjeringen har innrapportert.
Destabilisering
Vi i CONAVIGUA mener at det ikke er noen fare for undertrykkelse fra den utøvende makten. Vi er derimot bekymret for at de korrupte skal undertrykke oss. De har påkalt paramilitære grupper med en idé om å kjempe mot kommunismen. I sitt arbeid i institusjonene som er under deres kontroll, har de også utøvd vold og undertrykkelse mot folkene som står for motstand og tvunget dem ut av områdene sine. I tillegg har de fortsatt med å kriminalisere menneskerettighetsforsvarere og de som forsvarer naturressursene.
En del av destabiliseringsplanen har vært en voldsøkning med handlinger som har vært snakket mye om i landet. Kostnadene på petroleumsprodukter og prisen på de grunnleggende varene har økt, noe som har gjort det dyrere å leve. Korrupsjonstilfellene har fortsatt på grunn av treghet samt de opprettede korrupsjonsnettverkene. Disse nettverkene har etterlatt seg uoppsigelige kontrakter, overvurderte kjøp og tjenester og mange tomme markedsplasser. Dette har ført til en følelse av håpløshet rundt den nye regjeringen. Befolkningen venter på umiddelbare løsninger på problemene og krever implementering av en såkalt dødspolitikk, slik som den som ble innført av Bukele (presidenten i El Salvador). På dette tidspunktet er det nødvendig å fjerne Consuelo Porras som riksadvokat i det offentlige departementet. Dette er fordi det finnes en risiko for at hun med sine prejudisielle prosesser og saker mot presidentduoen, kan få dem fjernet og begå et teknisk statskupp.
Kampen fortsetter…
Den sosiale bevegelsen støtter tiltakene til regjeringen, men med en kritisk holdning. De sosiale urfolksorganisasjonene fortsetter å drive frem forslaget om en flernasjonal stat med et mål om å endre den rasistiske og ekskluderende staten. Staten står i historisk gjeld til folkene. Derfor finnes det et forslag om en grunnlov som anerkjenner urbefolkningens politiske system, helse, utdanning og ledelse.
Studentbevegelsen fortsetter å kjempe for å få tilbake det offentlige universitetets autonomi. Vi i de sosiale bevegelsene og i samfunnsgruppene fortsetter å forsvare livet, territoriet samt individuelle og kollektive rettigheter.
For at den nye våren skal blomstre er det viktig at regjeringen viser en politisk vilje for å jobbe med agendaene til urfolkene, kvinnene, ofrene for folkemord, bøndene og de unge. Som organisasjoner så forstår vi at konsekvensene av 200 år med høyre-regjeringer ikke kommer til å la seg løse på fire år. Vi håper allikevel at det kan være en mulighet for å lage et grunnlag for å gjennomføre strukturelle endringer og til å bygge opp landet fra og med folkene. Derfor fortsetter vi å kreve at de skal svare på de kollektive interessene og kravene vi har presentert.